I likhet med landbaserte former for bruk av husdyr, der mange dyr plasseres på svært begrenset plass, får ulike sykdommer og parasitter gode spredningsforhold innenfor intensiv fiskeoppdrett. Infeksiøse sykdommer som furunkulose, har tidligere blitt behandlet med store mengder antibiotika tilsatt i fôr. Når vi her omtaler miljøeffektene av antibakterielle midler i fiskeoppdrett, minner vi leseren om at forbruket av antibiotika i den norske oppdrettsnæringen sank fra 50 000 kg til 600 kg på 15 år (Grave et.al., 2002). I følge Folkehelseinstituttets statistikk var antibiotikaforbruket innen oppdrett på sitt laveste i 1999 med 591 kg. Siden den tid har forbruket økt til 1428 kilo i 2006.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Dagens nivå er så vidt lavt at det ikke utgjør noe miljøproblem. Det er to grunner til at vi likevel ønsker å fokusere på dette. For det første er forbruket av antibiotika fortsatt høyt i andre land hvor det drives oppdrett av laksefisk. Dette gjelder for eksempel Chile, hvor man ikke har kommet like langt innenfor forebyggende fiskehelse som i Norge. Man mangler vaksine mot sykdommen piscirickettsiose, som er den mest tapsbringende sykdommen i chilensk oppdrett (Olsen, 1999). Forbruket av antibiotika i Chile estimeres til 50 tonn (Jensen, 2002; Nutreco 2002). For det andre frykter vi at forbruket i Norge vil øke dersom oppdrett av andre arter, for eksempel torsk, oppnår produksjonsvolum av betydning. Grunnen til den raske nedgangen i det norske antibiotikaforbruket skyldes først og fremst at det nå finnes effektive vaksiner mot de viktigste bakterieinfeksjonene, samt generelt bedre fiskehelse som følge av mer egnede driftslokaliteter, mindre stress og bedre smittehygiene (Poppe, 1999).

Nye oppdrettsarter vil medføre nye helseutfordringer, og utvikling av nye vaksiner kan ta tid (Bleie, 2002). Nye laksesykdommer og nye varianter av kjente sykdommer kan også være med på å snu den gunstige trenden i Norge. I 2006 økte forbruket til 1428 kg. I 2006 økte forbruket til 1428 kg. Økningen har bakgrunn i sykdommer på oppdrettet torsk og enkeltår med problemer med vintersår på laks (Statens dyrehelsetilsyn, 2003; Rasmussen, 2002). I likhet med landbaserte former for bruk av husdyr, der mange dyr plasseres på svært begrenset plass, får ulike sykdommer og parasitter gode spredningsforhold innenfor intensiv fiskeoppdrett. Infeksiøse sykdommer som furunkulose, har tidligere blitt behandlet med store mengder antibiotika tilsatt i fôr. Når vi her omtaler miljøeffektene av antibakterielle midler i fiskeoppdrett, minner vi leseren om at forbruket av antibiotika i den norske oppdrettsnæringen sank fra 50 000 kg til 600 kg på 15 år (Grave et.al., 2002). I følge Folkehelseinstituttets statistikk var antibiotikaforbruket innen oppdrett på sitt laveste i 1999 med 591 kg. Siden den tid har forbruket økt til 1428 kilo i 2006.


Miljøeffekter av antibiotika i fiskeoppdrett

Antibakterielle midler gis til fisk gjennom medisinfôr som er blandet på fôrfabrikker. Antibakterielle midler tilføres det marine miljø ved at deler av fôret ikke blir spist og synker til bunns, eller skilles ut i fiskens ekskresjon (Smith, 1996).Tre effekter av antibiotikaspredning til det marine miljø fremheves:

* Antibiotikaresistens
* Spredning til villfisk
* Forsinket nedbrytning av organisk materiale

Antibiotikaresistens

Ved intensiv og gjentatt medisinering med samme antibakterielle middel ser man ofte nedsatt effekt mot den aktuelle sykdommen etter en tid. Inntil vaksineringsprogrammer i stor grad eliminerte utbrudd av furunkulose ble det i stor grad benyttet oksolinsyre i behandlingen. Etter gjentatte behandlinger ble det registrert at effekten ble redusert, og i 1990 viste en undersøkelse at 36 % av furunkulosebakteriene var resistente mot ett eller flere antibiotika (Sørum, 1999). Som en følge av resistensutviklingen, må behandlinger gjentas eller nye midler tas i bruk. Antibiotikaresistens er imidlertid ikke et rent fiskehelseproblem. Resistens kan oppstå hos andre bakterier i de marine sedimenter og i vannmassene, og derigjennom spres til andre organismer i det marine miljø (Sandaa et al.,1992). Den totale belastningen av resistente bakterier mennesker utsettes for øker, og kan skape nye problemer i human helse.

Spredning til villfisk

Antibiotika spres også til villfisk direkte ved at for eksempel torsk spiser medisinfôr som faller gjennom merdene. Denne fisken kan i sin tur blir fanget og spist av mennesker, som dermed får i seg begrensede doser med antibiotika (Røstvik, 1997). Dette er uønsket med tanke på resistensutvikling hos mennesker. Siden forbruket av antibakterielle midler i dag er så lavt, vil den mengden som villfisken får i seg fra fôrspill, være så å si lik null.

Forsinket nedbrytning av organisk materiale

Antibakterielle midler, som navnet indikerer, er ment å drepe bakterier.Men som nevnt ovenfor, havner deler av medisindosene i det marine miljø, og særlig i sedimentene under og omkring oppdrettsanlegget. Konsekvensen av denne spredningen er at mengden bakterier i sedimentene også reduseres. Hansen et al. (1992) fant at det totale antallet bakterier i sediment etter tilsetting av de antibakterielle midlene oxytetracyklin, oksolinsyre og flumequin falt med henholdsvis 50-70 %. Et oppdrettsanlegg har betydelige utslipp av organisk materiale i form av uutnyttet fiskefôr og ekskrementer. En sterk nedgang i bakterifloraen omkring anlegget forsinker nedbrytningen av det organiske materialet og bidrar til opphopning.

Nedbrytning av antibakterielle midler i sedimenter

Nedbrytningen av antibakterielle midler i sedimentene går forholdsvis sent (en halveringstid på opptil 150 døgn i det øverste sedimentlaget, 0-1 cm),