Oppdrettsnæringen i Norge er i all hovedsak basert på rovfisk som normalt ligger høyt i næringskjeden. Både laks, ørret og torsk er oppdrettsarter som er avhengige av å få tilført fôr utenfra oppdrettsanlegget. Tradisjonelt har alt dette fôret vært basert på marine råstoffer fra fiskerier i Nord-Atlanteren og de fiskerike områdene på vestkysten av Sør-Amerika. I dagens oppdrettsfôr er store deler av de marine råvarene byttet ut med råvarer med sin opprinnelse fra land. Trenden er at stadig mer av fiskefôret vil være basert på vegetabilske og animalske ressurser.
Veksten innen akvakultur har kraftig økt etterspørselen etter fôr og egnede fôrressurser. I dag benyttes omlag en tredjedel av alt som fiskes i verdenshavene til å produsere fiskemel og fiskeolje. Dette er viktige ingredienser for fôrindustrien og det aller meste av dette benyttes i dag innen akvakultur. I følge FNs matvareorganisasjon (FAO) er fiskeartene som benyttes til produksjon av fôr enten fullt ut beskattet eller overbeskattet. Det er derfor ikke mer å hente her for å kunne understøtte en stadig voksende oppdrettsnæring.
![]() |
| Kilde: FHL og Fiskeridirektoratet |
I tillegg til presset på de tradisjonelle marine ressursene reiser dette temaet en rekke andre potensielt vanskelige spørsmål. Mange vegetabilske råvarer på det globale markedet er genmodifiserte (GMO). Er det ønskelig å benytte denne type råvarer i oppdrettsnæringen? Veksten innen akvakultur vil gjøre dette til en stadig mer aktuell problemstilling. Skal man benytte vegetabilske oljer som fiskefôr eller biobrensel, eller er det rom for begge? Er det riktig å bruke fiskeprotein til å "lage" fiskeprotein? Eller går det rett og slett en grense, basert på ressurstilgangen, for hvor stor akvakulturnæringen bør være? Forhåpentligvis vil informasjonen på disse sidene bidra til å besvare disse og andre spørsmål knyttet til fôr og fôrressurser.