Lakselus er en parasitt som lever av slim, skinn og blod fra laksefisk. Den har alltid vært til stede på vill laksefisk i våre farvann, men etter oppdrettsnæringens kraftige vekst har lusa etter hvert blitt et stort miljøproblem. Som følge av oppdrettsvirksomheten har antallet potensielle verter for lusa blitt mangedoblet, og lusbestanden har som følge av dette blitt så stor at vi ser negative effekter på bestandene av vill laksefisk i våre kystområder.

Lakselusa, Lepeophtheirus salmonis, er i dag den parasitten som utgjør det største problemet innen norsk havbruk. Det brukes store ressurser nasjonalt og internasjonalt til forskning på bekjempelse av lakselus. Lakselusa forekommer på de fleste artene i slekten Salmo (laks og ørret) og Oncorhynchus (stillehavslaks og regnbueørret) (Kabata 1979).

For å holde bestanden av lus i oppdrettsanlegg nede benyttes i hovedsak kjemisk behandling. Det finnes effektive kjemikalier hvor noen tilsettes fôret og andre tilføres direkte i vannet. Et problem som vekker økt bekymring er at lakselusen utvikler økt motstandsdyktighet mot enkelte av preparatene. En del av dagens preparater kan dermed miste sin virkning. Kjemikaliene som benyttes har også en negativ miljøeffekt lokalt rundt oppdrettsanlegget. Enkelte oppdrettere benytter seg av biologisk avlusning ved hjelp av leppefisk. Leppefisken puttes i oppdrettsanlegget og spiser lus som sitter på oppdrettsfisken. Erfaringene er variable, men flere oppdrettere har så stor suksess med denne metoden at de ikke benytter kjemikalier mot lus overhodet. Det forskes nå på å utvikle en vaksine mot lakselus. Hvis denne blir en realitet vil den kunne bidra sterkt til å redusere spredning av lakselus til sårbare villaksbestander og kraftig redusere bruken av lakseluskjemikalier.

Lakselus representerer fortsatt et betydelig problem for bestandene av vill laksefisk i våre kyst- og fjordområder. Antall verter er stadig voksende, og uten endring i dagens strategi for lakselusbekjempelse vil dette føre til stadig økt produksjon av lakselus i årene som kommer.

I 2000 fastsatte Landbruksdepartementet en forskrift om bekjempelse av lakselus. Formålet med forskriften var å fastsette minimumstiltak for å redusere forekomsten av lakselus i oppdrettsanlegg. For eksempel skal behandling mot lakselus gjennomføres dersom det påvises 0,5 voksne hunnlus i snitt per fisk i perioden desember til juli.

Med en fast grenseverdi på 0,5 lus pr. fisk vil økt oppdrettsvirksomhet føre til økt lakselusproduksjon. Hvis man ønsker å stanse veksten i produksjonen av lakselus og hindre økt infeksjonspress på ville bestander, må man ved økt oppdrettsvirksomhet kontinuerlig redusere grensen for tillatt antall lus pr. fisk. En lavere grense for obligatorisk avlusning synes imidlertid for mange vanskelig gjennomførbart. Alternativt kan det fastsettes en bæreevne for hva et fjordområde tåler av lakselus. Man må da justere oppdrettsvirksomheten ut ifra hvor mye lakselus det enkelte systemet tåler.

Vi ser at rømt laks bidrar sterkt til produksjonen av lakselus langs norskekysten. Tiltak som reduserer rømming av oppdrettsfisk vil i så måte også bidra til å redusere infeksjonspresset på bestander av vill laksefisk.