Det er kun et fåtalls storskala anlegg for CO2-håndtering i drift verden over til tross for at teknologien er tilgjengelig. En årsak er at teknologien er dyr og at det trengs støtteordninger for å få realisert storstilt bygging av CO2-håndteringsanlegg. Politikerne våre vil derfor spille en viktig rolle i å få fortgang i utviklingen. Det trengs tydelig politisk lederskap for å etablere de reguleringer og insentiver som trengs for å sikre at fabrikker og kraftverk bygges med CO2-håndtering, og ikke uten, slik tilfellet er i dag.

Politikken rundt CO₂-håndtering

I dag gir ikke fangst og lagring av CO₂ noe utslippskutt av betydning, siden det bare finnes noen få storskala prosjekter. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, fordi bedrifter og nasjoner i økende grad vurderer CO₂-håndtering som et hovedinstrument for å bekjempe global oppvarming.

Verdens ledere vil spille en viktig rolle i den videre utviklingen av CO₂-håndtering. Ikke bare trengs det forbedret teknologi og reduksjon av kostnader. Politikerne må også ta ansvar for å etablere reguleringer og insentiver for å akselerere utviklingen av CO₂-håndteringsteknologi.

Først og fremst må verdens ledere enes om ambisiøse utslippsmål, og samtidig inkludere CO₂-håndtering i strategier for å nå disse. Forhåpentligvis vil dette bli utfallet av det avgjørende klimatoppmøtet i København i desember 2009.

Det er også nødvendig å etablere et juridisk rammeverk som tillater lagring av CO₂ under bakken. Her er det flere initiativer underveis, men noen spørsmål er fremdeles uavklart.

Den viktigste politiske avgjørelsen som må fattes, er å etablere et marked for CO₂-håndtering. Dette vil skje når kostnadene forbundet med fangst og lagring av CO₂ er redusert til et nivå som gjør det dyrere å slippe ut CO₂ enn å investere i CO₂-håndtering.

Den beste måten å redusere kostnadene på, er å bygge storskala demonstrasjonsanlegg. De første demonstrasjonsprosjektene vil være kostbare, og for dyre for at selskaper kan ta hele kostnaden. Politikerne må lage rammer for offentlig delfinansiering av demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO₂.

Politisk status

Internasjonale avtaler om reduserte klimagassutslipp

Kyoto-avtalen var den første internasjonale avtalen om reduksjon i klimagassutslippene. Da avtalen ble underskrevet, var imidlertid potensialet for utslippskutt ved hjelp av CO₂-håndtering lite kjent. Derfor er ikke CO₂-håndtering inkludert i de utslippsreduserende mekanismene i Kyoto-avtalen.

Kyoto-avtalen gjelder fra 2008 til 2012, og en ny klimaavtale etter 2012 er under utarbeidelse.

Den viktigste oppgaven er å bli enige om ambisiøse og juridisk bindende mål for utslippskutt for alle land. Man må også få til enighet om mekanismene for å nå disse målene. Miljøorganisasjonene som støtter CO₂-håndtering er her opptatt av at fangst og lagring av CO₂ må inkluderes som et utslippsreduserende tiltak under et nytt klimaregime.

Reguleringer

Politikere verden over blir stadig mer bevisst på det utslippsreduserende potensialet CO₂-håndtering representerer. I 2006 ble Australia det første landet i verden til å etablere reguleringer som tillater injisering av CO₂ under bakken. EU fulgte etter med et direktiv for CO₂-lagring, som ble vedtatt i 2008. Ny lovgivning som dette er helt nødvendig for at industrien skal være villig til å investere i CO₂-fangst og lagring.

Det finnes i dag to internasjonale avtaler for beskyttelse av miljøet i havet og under bakken; OSPAR-konvensjonen og London-protokollen. Da disse avtalene ble inngått, sto ikke CCS på den politiske agendaen. Avtalene forholdt seg dermed ikke til CCS som en problemstilling. Senere har imidlertid begge avtalene blitt endret, slik at CO₂-injisering nå tillattes, selv om noen mindre spørsmål fortsatt må avklares.

Politisk interesse i CCS

Den politiske interessen for CO₂-fangst og lagring er økende, og politikere verden over anser CO₂-håndtering som en av de viktigste strategiene for å redusere CO₂-utslipp.

G8-lederne har anbefalt bygging av 20 demonstrasjonsanlegg for CO₂-håndtering for å forbedre teknologien, samle erfaringer, redusere risiko og redusere kostnader knyttet til CO₂-håndtering.

Politikere i EU har vært enda mer spesifikke. EU har etablert finansieringsmekanismer for å bygge opp til 12 demonstrasjonsanlegg. De har også utarbeidet kriterier for hvilke prosjekter som kan motta offentlig finansiering. EU planlegger å ha demonstrasjonsprosjektene i drift innen 2015.

USAs president Barack Obama er også positiv til fangst og lagring av CO2, og har slått fast at han vil sørge for bygging av 5 demonstrasjonsanlegg i USA.

Trass i økende politisk interesse for CO₂-håndtering, finnes det fortsatt flere som er skeptiske. Deres hovedargument er bekymring for sikkerheten ved CO₂-lagring, samt bekymring for at økonomisk støtte til fangst og lagring av CO₂ kan føre til redusert støtte til fornybar energi.

Utfordringer

Det er mange utfordringer forbundet med CO₂-håndtering, og mange tekniske, juridiske og politiske barrierer må forseres før det utslippsreduserende potensialet knyttet til CO₂-håndtering kan utløses. De politiske utfordringene er listet opp nedenfor.

Utfordring 1: Demonstrering av teknologien

Det finnes ingen storskala prosjekter som omfatter både fangst, transport og lagring av CO₂. Bare noen få prosjekter som demonstrerer transport og lagring er så langt i drift. Det største potensialet for CO₂-håndtering ligger i kullkraftverk, men for øyeblikket finnes det ingen kullkraftverk med fullskala CCS. Årsaken er enkel: fangst av CO₂ har ennå ikke blitt demonstrert i fullskala, og gir liten økonomisk gevinst.

Fullskala demonstrering av CO₂-håndtering kan bli en realitet ganske snart. Etter mange års forskning over hele verden, er nå forskere og næringsliv enige om at CO₂-håndtering kan demonstreres i fullskala. Likevel, de første fullskalaprosjektene vil være kostbare, og industrien ber derfor politikerne sørge for offentlig finansiering av de første fullskala-anleggene.

Les mer om tekniske utfordringer

Utfordring 2: Juridiske spørsmål

Industriaktører har vært tilbakeholdne med å investere i storskala CO₂-håndteringsprosjekter på grunn av manglende reguleringer og rammeverk. 

Les mer om reguleringer

Utfordring 3: Allmenn holdning til CO₂-håndtering

Manglende offentlig oppmerksomhet rundt CO₂-håndtering som et utslippsreduserende tiltak er en annen viktig utfordring. Generelt er folk skeptiske til ukjente konsepter, det er derfor viktig å spre informasjon om CO₂-håndtering til offentligheten.

Bygging av de første fullskala-anleggene vil kreve offentlig finansiering, og politikere vil ikke bevilge slik finansiering med mindre velgerne deres jevnt over støtter CO₂-håndtering. Politikere bør derfor jobbe sammen med industrien og miljøbevegelsen for å spre relevant og objektiv informasjon om fangst og lagring av CO₂ til allmennheten.

Les mer om allmenn holdning til CO₂-håndtering

Utfordring 4: Finansiering

Det neste steget i å utvikle CO₂-håndtering er å bygge storskala demonstrasjonsanlegg. Som nevnt, vil dette kreve offentlig finansiering, og verdens ledere må derfor enes om finansieringsmekanismer for disse første anleggene. Dette er kanskje den største utfordringen knyttet til videreutvikling av CO₂-håndtering.

Det er også nødvendig å få på plass en internasjonal forpliktende avtaler for reduksjon av CO₂-utslipp. Kyoto-avtalen var den første internasjonale avtalen med konkrete utslippsmål, men avtalens effekt har blitt svekket, fordi ikke alle verdens land har ratifisert avtalen. Videre er dessverre ikke CO₂-håndtering blant de utslippsreduserende tiltakene i avtalen.

Forhåpentligvis vil klimatoppmøtet i Cancun i desember 2010 resultere i en ny internasjonal klimaavtale, hvor CO₂-håndtering inkluderes som en strategi for utslippsreduksjon. Dette vil være et viktig skritt for å sikre finansiering av fullskala CO₂-håndteringsanlegg.

Veien videre

Internasjonal enighet om reduksjon i klimagassutslipp

Den virkelig store politiske milepælen er de internasjonale klimaforhandlingene i Cancun i desember 2010. Verden trenger en ny klimaavtale med ambisiøse utslippsmål og tilstrekkelige mekanismer for å nå disse målene

FNs klimapanel (IPCC) har anbefalt at verdens klimagassutslipp reduseres med mellom 50 og 85 prosent innen 2050. Det er svært viktig at en ny klimaavtale baserer seg på dette utslippsmålet.

Kyoto-avtalen har flere mekanismer for reduksjon i klimagassutslippene, slik som den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og felles gjennomføring (JI). Ingen av disse inkluderer imidlertid CO₂-håndtering som et verktøy for utslippskutt.

Miljøorganisasjonene som støtter CO₂-håndtering kommer til å jobbe hardt fram mot klimatoppmøtet i København for å vise politikere og forhandlere at CO₂-håndtering må være en del av de utslippsreduserende mekanismene som enes om.

Etablering av en global pris på CO₂

Verdens ledere må etablere en global pris på CO₂-utslipp. Industrien kommer ikke til å investere i utslippsreduserende teknologier, så lenge det er billigere å slippe ut CO₂ enn å investere i utslippskutt.

EU har etablert et indre marked for CO₂. Dette systemet heter EU Emission Trading Scheme (EU ETS). Kort sagt har EU satt et tak på utslipp fra industri og kraftproduksjon. Kvoter gir selskapene rett til å slippe ut CO₂, men hvis et selskap klarer å redusere egne utslipp, kan kvoter selges på CO₂-markedet.

EUs kvotesystem har sine svakheter, men det er en god start, og kan fungere som et utgangspunkt for et globalt kvotemarked. Ideelt sett burde klimatoppmøtet i Cancun lage en klimaavtale som sikrer opprettelsen av et globalt kvotesystem.

Finansiell støtte til CO₂-håndtering i demonstrasjonsfasen

CO₂-fangst og lagring vil bli virkelighet når kostnadene knyttet til teknologien blir lavere enn kostnadene ved å slippe ut CO₂. I dag er CO₂-håndtering langt dyrere enn å kjøpe kvoter på EUs kvotemarked. Politikerne må derfor sørge for at kostnadene knyttet til fangst og lagring av CO₂ går ned.

Politikere er enige med forskere og eksperter om at det neste logiske steg er å bygge demonstrasjonsanlegg for CO₂-håndtering. Men som med all ny teknologi, vil de første demonstrasjonsprosjektene være kostbare. Industrien vil ikke være villig til å ta hele regningen for demonstrasjonsanleggene. Derfor er offentlig finansiering nødvendig.

Planer for fullskala anlegg lanseres verden over, men så langt er industrien tilbakeholden med å gjøre planer til virkelighet, på grunn av de høye kostnadene det innebærer. Derfor er det avgjørende at verdens ledere etablerer mekanismer for offentlig finansiering for å sikre bygging av planlagte demonstrasjonsanlegg.

Teknologioverføring

EU planlegger å bygge 10-12 demonstrasjonsanlegg, og finansieringsmekanismer kom på plass mot slutten av 2008. Finansieringsmekanismer har også blitt etablert i Australia og Canada. Men CO₂ fangst og lagring må skje i hele verden, og ikke bare i rike land. Mange forurensende kraftverk og fabrikker finnes i utviklingsland, og det er like viktig å eliminere disse utslippene som de i rike land.

Teknologioverføring fra rike land til utviklingsland er ekstremt viktig. G8-lederne har anbefalt bygging av 20 demonstrasjonsanlegg verden over. Nå må politikere verden over sikre finansiering av disse prosjektene, og sørge for at demonstrasjonsanlegg blir bygd også i utviklingsland.

Les mer

• Politiske meninger om CO₂-håndtering
• Allmenn oppfatning om CO₂-håndtering
• Slik kan CO₂-håndtering bli virkelighet
• Reguleringer
• Regional politikk
• Internasjonale organisasjoner som jobber med CO₂-håndtering
• Demonstrasjonsprosjekt
• Finansiering av CO₂-håndtering
• Teknologiske utfordringer