Isen smelter, isbjørnen dør ut og det arktiske økosystemet endrer seg. Dessverre er ikke dette et fremtidsscenario, i alle fall ikke hva isen angår. Den lokale oppvarmingen i Arktis er mer enn dobbelt så stor som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen. Isen i Arktis forsvinner med rekordfart og fremtredende isforskere varsler at Nordpolen trolig er isfri innen 2040, 40 år tidligere enn FNs klimapanel advarte om i årets klimarapport.

Nordvest-passasjen, som Roald Amundsen brukte tre år på komme gjennom, ligger nå åpen og er fullt seilbar. Grådige norske oljeselskaper planlegger allerede utvinning rundt Svalbard og de fem landene med landområder i Arktis diskuterer eiendomsretten til verdens nordligste punkt. Russland, som har de største landområdene i Arktis har allerede plassert et flagg på havets bunn nær Nordpolen. Kampen gjelder først og fremst fremtidige petroleumsressurser, men også rettighetene til fiskerier og andre ressurser i området. Den store taperen i dette spillet er som alltid – miljøet.

Isens næringskjede

Det er nemlig ikke bare isbjørnen som taper på at isen forsvinner. Isbjørnen står øverst på næringskjeden, i dette tilfellet en næringskjede som vil bli dramatisk endret ved tapet av sjøisen. Det produktive iskantsamfunnet, som er basisen for den arktiske næringskjeden, er som navnet sier tilknyttet iskanten. Og uten is – ingen iskant – ingen arktisk næringskjede og dermed ingen isbjørn. Særlig ikke siden isbjørnen allerede er svekket av menneskenes lemfeldige håndtering av miljøgifter.

Arktis er et stort synkeområde for forurensning, som transporteres sørfra med luft- og havstrømmer og som ender opp i Arktis. Små mengder forurensning som tas opp av de minste organismene i næringskjeden akkumuleres opp gjennom næringskjeden fra plankton, via fisk og sel, til isbjørn. Disse miljøgiftene gjør isbjørnen mindre motstandsdyktig i forhold til matmangel, som er en av følgene av redusert sjøis.

Alle negative miljøeffekter stresser organismene. Dessuten kan effekten av de ulike faktorene være sterkere samlet sett, enn det de er hver for seg. For eksempel kan fiskelarvene på Finnmarkskysten bli mindre tolerante i forhold til oljeholdig vann fra petroleumsproduksjon på Goliat fordi larvene allerede har et svekket immunforsvar som følge av miljøgifter i vannet fra langtransportert forurensning. Et annet eksempel: Svikt i planktonproduksjonen som følge av klimaendringer kan gi matmangel for sjøfugl som derfor blir mindre motstansdyktige mot oljesøl.

I dette perspektivet blir det meningsløst å diskutere hvorvidt det er petroleumsvirksomhet eller overfiske som er den største trusselen for torskebestanden i Barentshavet. Både et uhellsutslipp av olje eller overfiske vil begrense torskebestanden. Og en oppvarming av Barentshavet vil dessuten forskyve torskens mulige leveområde nordover, men ikke nødvendigvis torskens ernæringsgrunnlag.

Bellona og Natur og Ungdom aksjonerer mot prøveboring i Barentshavet i 2004.

Petroleumsproduksjon i Arktis

Petroleumsproduksjon i nordområdene vil øke forurensningsbelastningen i Arktis. Petroleumsproduksjon i Barentshavet Syd alene kan dessuten øke Norges klimagassutslipp med opptil 8 prosent og dermed bidra til å akselerere en allerede farlig utvikling med hensyn til global oppvarming. I tillegg vil petroleumsproduksjon føre til utslipp av produsert vann (oljeholdig vann med mange forurensningsstoffer), økt petroleumstransport og økt risiko for uhellsutslipp og ulykker, og potensiell miljøskade.

I sårbar og verdifull natur er det spesielt lite ønskelig med ny forurensende virksomhet, og at Arktis er sårbar er i disse dager hevet over enhver tvil. Dersom Norge skal være troverdig som miljønasjon i internasjonal sammenheng bør man ikke engang vurdere petroleumsutvinning i Arktis.

Alle organismer påvirkes av forskjellige miljøfaktorer. I Arktis gir det således ingen mening å snakke om enten klimaendringer, petroleumsvirksomhet, langtransportert forurensning eller overfiske, siden de ulike faktorene samlet sett bidrar til det miljøet som organismene befinner seg i. Vi bør derfor jobbe for å redusere den samlede påvirkningen på systemet.

Vi vet at effektene av klimaendringer kan begrenses ved at annen menneskelig påvirkning i systemet reduseres, slik at systemets bufferkapasitet styrkes. Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet gav regjeringen et verktøy for å forvalte sårbar og verdifull natur. Bellona krever at regjeringen bruker forvaltningsplanen til å redusere forurensning til og i Arktis, hindre introduksjon av fremmede arter og til å redusere overfiske. Dessuten må man sørge for å fjerne kilder til atomforurensning. Sist, men ikke minst bør regjeringen begrense ny forurensende virksomhet, som petroleumsproduksjon i nordområdene representerer. Nyansatt olje- og energiminister Åslaug Haga – du er herved utfordret!