Bellonas utrolige ørkenhistorie

En afrikansk bille som lever i ørkenlandskap, den namibiske tåkefanger-ørkenbillen, var inspirasjonskilde for gründerne i Sahara Forest Project (SFP). Billen utnytter temperaturforskjellen mellom natt og dag og lager sitt eget drikkevann gjennom å kondensere vann på skallet. Når den vil drikke, tilter den bare litt på kroppen slik at vannet renner inn i munnen på den. Billens geniale måte å hente vann fra lufta på er etterlignet i teknologiene som inngår i SFP.

KLOKE HODER SAMLES

På  den presitisjetunge Google Zeitgeist-konferansen i mars 2007, hvor hensikten var å føle tidsånden på pulsen, hørte Frederic Hauge Michael Pawlyns foredrag om å imitere naturens løsninger. Arkitekt Pawlyn hadde vært tungt involvert i det spektakulære Eden-prosjektet i Cornwall, og er en av verdens ledende ekspert innenfor sitt fagfelt.

Pawlyn hørte på sin side Bellona-lederen fortelle om CO₂-fangst og lagring og mulighetene for å skape karbonnegative klimaløsninger. De likte begge det de hørte og fant fort tonen da de snakket om kreative og visjonære miljøløsninger. De bestemte seg for å holde kontakten.

Året etter informerte Pawlyn Hauge om Sahara Forest Project, som han hadde startet opp sammen med to andre briter: oppfinner Charlie Paton, som hadde konstruert en type saltvannsdrivhus, og seniorpartner og ingeniør Bill Watts, som hadde 30 års erfaring fra prisbelønte Max Fordham Consulting Engineers.

Bellona gikk entusiastisk inn i prosjektet, og sammen begynte det nye SFP-teamet å se på hvilke løsninger som kunne skapes ved å bringe sjøvann inn i ørkenen og sette sammen forskjellige nye og gamle miljøløsninger på en ny måte.

Kongstanken var å skape synergier og samspill blant annet ved bygge saltvannsdrivhus i samdrift med anlegg for solkraft. Ved å bruke sjøvann kunne biomasse produseres uten å bruke opp ferskvannsressurser, men tvert imot produsere ferskvann og samtidig revegetere ørkenen. Mange løsninger åpenbarte seg etter hvert som britene og Bellona begynte å jobbe sammen.

GRØNNE JOBBER I U-LAND

For Bellona startet dette egentlig med FNs fjerde klimarapport fra 2007. Der gikk det fram at for å bekjempe klimaendringene må utslippene ned med mellom 50 og 80 prosent innen 2050. Eller mer. Hvordan få til det? I en verden hvor klimagassutslippene øker år for år og verdens befolkning er estimert til å øke til minst ni milliarder innen 2050?

Bellona lanserte forslag til svar i rapporten How to combat global warming (2008). Der ble energieffektivisering, CO₂-fangst og lagring og mer fornybar energi – med stor vekt på produksjon av biomasse – identifisert som noen de mest nødvendige grepene.

SFP vil kunne produsere store mengder biomasse i ufruktbare områder og samtidig binde CO₂ i ny vegetasjon rundt anleggene. Prosjektet har kimen i seg til å stogge både klimaproblemet og fattigdomsproblemet i verden, mener Frederic Hauge:

– En storskala utrulling av prosjektet har potensial til å skape millioner av grønne jobber i utviklingsland – og den globale oppvarmingen har kommet så langt at vi ikke bare trenger store klimakutt eller CO₂-nøytrale løsninger, vi trenger også CO₂-negative løsninger, som Sahara Forest Project.

INN MED ALGER

Med Bellona på laget fikk SFP finansiert den første mulighetsstudien i 2009 og teknologisamspillet ble utvidet til også å omfatte nye kilder til biomasse for energiformål, som for eksempel alger:

– Dette er en gyllen mulighet til å utvikle produksjon av grønne vekster i saltvann og dermed øke produksjonen av biomasse uten at det kommer i konflikt med matproduksjon på fruktbar jord, sier Hauge.

Alger er både hurtigvoksende og lite kresne. De kan dyrkes på et mye mindre areal enn for eksempel raps og likevel gi samme mengde biomasse. Alger er en samlebetegnelse på en mangfoldig gruppe organismer som binder CO₂ gjennom fotosyntese. Alger har den åpenbare fordelen at mange arter kan dyrkes direkte i sjøvann, og ved å tilføre ekstra CO₂ kan man intensivere algeveksten.

Se artikkel om en "algemaskin" som er oppført for å redusere CO₂-utslipp ved et kullkraftverk i Australia.

Mange algearter inneholder en betydelig del olje som kan brukes til energiformål. De første flygninger av passasjerfly med algeolje på tanken er allerede gjennomført! Algene kan også tørkes direkte og brennes i biokraftverk med CO₂-fangst og lagring.

– Alger gir mulighet til CO2-nøytral – eller til og med CO₂-negativ produksjon av energi – uten å legge beslag på verdifulle ferskvannsressurser eller landbruksjord, sier SFPs Joakim Hauge entusiastisk:

– Da vi startet arbeidet med SFP var det fascinerende og utrolig inspirerende å se hvordan Bellonas satsning på alger og halofytter – en type planter som kan gro i salte omgivelser – passet perfekt inn.

Frederic Hauge kjente det i magen:

– Jeg kommer aldri til å glemme den kriblende følelsen av at vi var i ferd med å finne et nytt og stort våpen i klimakampen. Det var bare å gi jernet!

KONGEN OG MEGAMINISTEREN

På klimatoppmøtet i København ble den første studien av mulighetene til å gjennomføre SFP presentert. Interessen var enorm.

En rekke innflytelsesrike personer fikk kjennskap til potensialet i SFP. Nyheten spredde seg raskt ut i verden – også til ørkenstrøk.

Sommeren 2010 var kongen av Jordan på besøk i Norge, blant annet for å ha møter med aktører innen fornybar energiproduksjon. Frederic og Joakim Hauge møtte kong Abdullah og hans megaminister Imad Fakhoury på Hotell Continental i Oslo og fortalte om SFP i korte trekk. Det endte med at Kongen inviterte ledelsen i SFP til Jordan for å presentere prosjektet til hans ministre.

I januar 2011 ble det undertegnet en avtale mellom lokale myndigheter i Aqaba og SFP som gir SFP tilgang til 2.200 mål for etablering av et demonstrasjonssenter og deretter en kommersiell utrulling av prosjektet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og den jordanske utenriksministeren H.E. Nasser Judeh var til stede under signeringen for å markere den bilaterale støtten bak avtalen. Den norske regjering har bidratt med fire millioner norske kroner til forstudier.

Ørkenområdet ved havet i Aqaba-bukten i Jordan danner et perfekt miljø for SFP, med stekende sol, lav høyde over havet og tørr ørkenvind. Det er satt av 200 mål til demonstrasjonsanlegget, som vil bestå av saltvannsdrivhus, ulike solenergiteknologier, bygninger for forskning, opplæring og drift, samt utendørs beplantning og revegetering. SFP planlegger å starte byggingen i 2012, og en videre kommersiell utrulling i 2015. Dette er det satt av hele 2.000 mål til.

BELLONA HOLDING

Prosjektet nærmer seg realisering og trenger daglig oppfølging, for dette går fort. To tidligere Bellona-ansatte, Joakim Hauge og Kjetil Stake, er ansatt som henholdsvis administrerende direktør og daglig leder i Sahara Forest Project.

– Sahara Forest Project er et godt eksempel på hvordan gode miljøløsninger kan industrialiseres, sier Joakim Hauge, som er biolog og ekspert på klimavennlige løsninger knyttet til bruk av biomasse.

– Sahara Forest Project bygger på prinsipper og teknologier som allerede i dag inngår i lønnsom kommersiell produksjon, men ofte er teknologiene tatt i bruk for å dekke kun ett spesifikt behov, for eksempel å dyrke tomater. Vi fokuserer på å takle flere utfordringer på én gang, gjennom å optimalisere samspillet mellom ulike løsninger, sier han.

Biologisk sett er dette langt fra nytt. I naturen fungerer alt i samspill.

– Så æren for dette tankesettet skal vi ikke ta selv, sier Joakim Hauge.

– Ingen kan fremvise en lengre og mer brutal forsknings- og utviklingsperiode enn den naturen har gått gjennom de siste 3,5 milliarder årene med liv på jorda.

Også Miljøstiftelsen Bellona tilpasser seg sine omgivelser, og opprettet våren 2011 et holdingselskap som skal forvalte eierskapet i Sahara Forest Project. Bakgrunnen er en vel fundert klokkertro på prosjektet og et ønske om å utvikle det mest mulig effektivt. Tiden er inne, mener Frederic Hauge:

– Det er ikke nok med offentlig støtte og filantropi. Nå er det på tide å “Go green by blue numbers”. Vi må inn i markedet og konkurrere ut klimaverstingene. Det er enklere enn å argumentere dem ut, sier Bellona-lederen.

Tradisjonelle miljøvernere vil kanskje mene at dette er å gå over til fienden, kapitalmakta, men Hauge ser det overhodet ikke slik:

– Dette er en stor milepæl for oss, et prosjekt som motiverer meg til å gå løs på nye 25 år i Bellona. Det er gøy, men det er skummelt. Vi løfter jo fallhøyden vår, men jeg bryr meg ikke om hva folk måtte mene om dette. Og pengene Bellona eventuelt måtte tjene, vil bli brukt i henhold til Bellonas formålsparagraf.

TEKNOLOGI I SYMBIOSE

Hver dag fordamper store menger ferskvann fra verdenshavene og forårsaker skyer og nedbør. I et saltvannsdrivhus etterliknes denne prosessen ved at man lar saltvann renne over en porøs overflate. I møte med den varme ørkenlufta fordampes ferskvann fra saltvannet. Dette sørger for et betydelig kjøligere og fuktigere miljø inne i drivhuset.

Plantene forbruker dermed betydelig mindre vann enn de ville hatt behov for i den glohete ørkenen. En del av fuktigheten i lufta vil kondensere på drivhusstrukturen på samme måte som det kondenseres ferskvannsdråper på ørkenbillens skall. Dette kan samles opp og brukes til å vanne plantene. Resten av fuktigheten blåser ut og skaper vekstforhold for både plantede nyttevekster og vill vegetasjon i nærmiljøet utenfor drivhusene.

Og det virker; en rekke pilotanlegg har vist gode resultater og de første kommersielle initiativene har solgt sine første tomater.

Saltvannsdrivhusene virker sammen med et konsentrert solenergianlegg hvor speil fokuserer lyset til en varmesamler som koker vann for å drive en dampturbin som produserer strøm.

Konsentrert solenergi regnes i dag som en av de lovende fornybare energiteknologiene, men har utfordringer med kjøling av anleggene. Det billigeste er å bruke vann, men vann er ofte mangelvare i solrike ørkenområder. Et alternativ er kjøling med luft, men det øker investeringskostnaden noe. SFP har utviklet løsninger for kjøling med saltvann, noe som kan bidra til å gjøre konsentrert solkraft konkurransedyktig, også på pris.

En rekke andre spennende synergier  oppstår i samspillet mellom solenergianleggene og en saltvannsinfrastruktur. Solenergianleggene vil produsere restvarme som kan brukes til å fordampe mer ferskvann, samtidig som en liten del av elektrisiteten brukes til drift av anlegget. Elektrisiten kan også  brukes til å drive et anlegg for avsalting av sjøvann.

Saltvanndrivhusene vil på sin side gi vann til vasking av speilene i solenergianleggene og den økte vegetasjonen i nærmiljøet vil redusere mengden av støv som samles på dem.

Et SFP-anlegg vil i motsetning til tradisjonelle avsaltningsanlegg ikke medføre utslipp av salt tilbake til havet. Saltvannet kondenseres ned til rent salt som kan selges som et kommersielt produkt eller være utgangspunkt for fremstilling av ulike materialer.

Prosjektet har mye å by på, og praten går livlig når prosjektgruppa diskuterer de ulike mulighetene ved testsenteret i Jordan:

– Kanskje vi kan drive turbinene til solanlegget med biogass fra gjærede alger om natta, når solen ikke skinner?

– Ja, så kan bioresten fra denne prosessen gjenbrukes som gjødsel i drivhusene og i ørkenen.

– Målet er å teste så mange teknologier som mulig. Det som er avfall eller en effekt fra én teknologi kan være en nyttig ressurs for en annen, konkluderer Joakim Hauge.

Et nytt testsenter for teknologiene i samspill er under bygging i Qatar. Les mer her.

MER ENERGI, MAT OG VANN

Til tvilere som synes dette høres for fantastisk ut til å kunne stemme, svarer Frederic Hauge:

– The Sahara Forest Project er en voldsomt ambisiøs satsing fra Bellona, men ambisiøse er akkurat det vi må være. Med de store utfordringene som finnes, har vi ikke lov til å tenke små tanker. En avgjørende forutsetning for å løse både klima- og matproblemene i verden er å sette utviklingsland i stand til å produsere sin egen mat, sitt eget vann og sin egen rene energi, istedenfor å importere olje fra oss. Og dette er ikke for godt til å være sant. Det er sant.

På spørsmål om i hvilken grad prosjektet kan løse verdens fattigdomsproblem og klimaproblem i et best case scenario, svarer Frederic Hauge: – Hvis vi klarer å gjøre det økonomisk lønnsomt å føre saltvann inn i forsenkede ørkenområder under havets overflate et stykke inn i landet, vil det kunne være en «gamechanger» for hvordan vi produserer biomasse til mat og energi i verden, og hvordan vi løser ferskvannsmangelen i fremtiden.

Hauge lener seg forover, det lyser av øynene hans og ordene kommer som kuler i et maskingevær:

– Et aktuelt område er for eksempel Qattara-senkningen i Egypt som ligger 134 meter under havet på det laveste. Her kunne sjøvann føres inn gjennom en kanal og danne grunnlag for SFP-anlegg i virkelig stor skala. Langs kanalen inn til det lavtliggende landområdet kunne det bygges flere vannkraftverk. Det vil gi store mengder ferskvann, store mengder biomasse og et kraftoverskudd som monner. Det vil dessuten kunne gi flere millioner nye grønne jobber! Og det er plass til mange flere slike storskalaanlegg, både der og i andre ørkener.

– I Jordan ligger Dødehavet drøye 400 meter under havoverflaten og synker med en meter i året. Det er spennende å se hvilke muligheter som ligger i å ta sjøvann hele veien inn. For et potensial! Kanskje vi kan gjøre saltvann om til vin, ler han.

– Vi tar ting som finnes i overflod her i verden; sjøvann, ørken og sol. Av det lager vi ting det er knapphet på; ferskvann, mat og drivstoff. Samtidig bindes CO₂ opp i plantene og bremser klimaendringene. Med Sahara Forest Project løser vi verdensproblemer!

Artikkelen er hentet fra Bellonas jubileumsmagasin 2011