På innsiden i EUs hovedstad

– Bonjour,  monsieur Frisvold!, sier servitøren blidt før hun kysser ham på kinnet.

På Residence Palace er det hvite duker på bordene og høyt opp til taket. Paal Frisvold, som er Bellona Europas arbeidende styreleder, har bodd i Brussel i 14 år og jobbet for Bellona i ti av disse.

– Her er du i hjertet av maktsentrum. Det er alltid noen fra Kommisjonen, Parlamentet eller Ministerrådets sekretariat her, sier han og peker diskret ut de lunsjgjestene han kjenner igjen.

– Menyen koster 12 euro, så stedet er ikke bare for de rike. Alle tenkelige lobbyister, EU-byråkrater, representanter fra medlemslandene og journalister møtes her. Og se! Der sitter en irsk prest. Selv de lobber her!

ALLTID TIDLIG UTE

Frisvold er her for å møte en rådgiver fra Kommisjonens generaldirektorat for energi. DG Energi, som det heter på EU-sjargong, jobber med å forberede et forslag til ny EU-politikk innen oljesikkerhet, og Bellona vil at nye regler skal bli så strenge som mulig. Frisvold lytter og nikker.

–  Mmm… Mmm… Ja, det møtet du nevner der stiller vi gjerne på, og vi må trekke inn en geolog og ingeniør vi har i Oslo som kjenner oljebransjen veldig godt.

Mens vi spiser slenger Aftenpostens korrespondent innom, for i etasjene over holder en rekke internasjonale medier kontor. Han får siste nytt om finansieringen av europeiske prosjekter for fangst og lagring av CO₂ før han må tilbake på kontoret.

Bellona Europa er alltid godt orientert om de politiske prosessene innen sine saksfelt. Et bredt nettverk som det har tatt mange år å bygge opp er noe av hemmeligheten. Viktig er det også at Bellonas ansatte i Brussel kjenner EUs indre liv, arbeidsform og prosedyrer. Dermed kan Bellona delta i prosessene helt fra starten av – eller til og med foreslå nye initiativ.

– Vi vet hvordan det politiske arbeidet her fungerer. Mange kommer på banen først når Kommisjonen sender et ferdig lovforslag til Rådet og Parlamentet, og da er mulighetene for å medvirke blitt snevret inn. Norske politikere tar som regel ikke tak i saker før løpet er kjørt, sier Frisvold.

HEI TIL EU

Høsten 1994, rett før det norske folk skulle stemme ja eller nei til norsk medlemskap i EU, fikk Bellona med seg daværende miljøkommissær i EU, Ioannis Paleokrassas, til Kola-halvøya for å se på problemene med atomavfall. Bellonas første rapport om radioaktiv forurensing i Nordvest-Russland hadde nylig vakt internasjonal oppmerksomhet.

Paleokrassas ble sjokkert. På et seminar om bord i en atomisbryter i Murmansk lovet kommissæren at EU skulle hjelpe til med opprydningen og han ba om å få bruke Bellona som rådgiver.

– Dette var starten på vårt arbeid i EU – og det handlet om storpolitikk og internasjonalt samarbeid. Miljøproblemene i Russland var så store at EU og USA måtte gå inn i saken, forteller Frisvold.

Da Norge takket nei til EU i november hadde Bellona allerede etablert seg i Brussel.

Bellona, som nylig hadde åpnet et kontor også i Murmansk, bidro så til å få på plass en interparlamentarisk gruppe med representanter fra EU, USA og Russland. Gruppens største utfordring var å finne nok midler til å drive opprydningsarbeid i Russland. Det endte med at europeiske land la mer enn 100 millioner euro på bordet og i 2003 ble det inngått en internasjonal avtale om et samarbeidsprogram for håndtering av brukt atombrensel og demontering av gamle atomubåter.

HØR OG BLI HØRT 

Gjennom årenes løp har Bellona holdt en rekke høringer i Europaparlamentet, og et klart flertall av disse har handlet om atomspørsmål. Målet med slike høringer er å sette viktige spørsmål på dagsorden og informere relevante politikere og rådgivere i Parlamentet.

– Vi lager en arena for diskusjon om mulige løsninger, og vi gjør det i Parlamentets ånd. Alle synspunkter skal komme fram og høringene er åpne for alle som er interessert, sier Frisvold.

En rekke høringer har også handlet om CO₂-håndtering – det å fjerne CO₂ fra store utslippskilder, som kullkraftverk . På en av de siste høringene med dette temaet, i mars 2008, var oppmøtet uvanlig stort. I panelet satt Frederic Hauge sammen med daværende energiminister Åslaug Haga og en rekke andre europeiske politikere, som Jerzy Buzek, nåværende president i Europaparlamentet.

Høringen var brennaktuell. EU var midt inne i prosessen med den nye klima- og energipakken, som inneholdt en rekke forslag knyttet til CO₂-håndtering – og flere av forslagene var kontroversielle.

Bellona arrangerte høringen sammen med en av de mest profilerte EU-parlamentarikerne, liberale Chris Davies fra Storbritannia. Han hadde nylig blitt utpekt til Parlamentets saksordfører for direktivet om geologisk lagring av CO₂ – og skulle dermed lose i havn det første settet med lovforslag som handlet om CO₂-håndtering i EU.

– Da jeg ble saksordfører var Bellona de første jeg gikk til for å spørre: “Hva skal til for at vi kommer videre med CO₂-håndtering?”, forteller Davies. 

LOBBYSOMMER

Prosessen med å få på plass CO₂-håndtering sto temmelig stille på det tidspunktet. EU hadde riktignok allerede i 2007 støttet et forslag om å etablere et demonstrasjonsprogram for CO₂-håndtering i Europa. Forslaget, som opprinnelig kom fra EUs teknologiplattform for CO₂-håndtering – der Frederic Hauge er viseformann – innebar at de første 10-12 renseprosjektene skulle få en spesiell status og dele kostnader og informasjon. Problemet var, som det ofte er, at det manglet penger. Motviljen mot å betale for rensing var enorm.

Etter å ha rådført seg med Bellona gikk Chris Davies inn for et forslag om å sette et utslippstak for CO₂, slik at den mest forurensende produksjonen ble ulovlig hvis den ikke ble renset. Dette forslaget har foreløpig ikke ført fram. Et annet forslag som Davies og Bellona ivret for har derimot sørget for å flytte prosessen et sjumilssteg framover.

Dette andre forslaget ble lagt fram av en gruppe som kalte seg CCS Leadership Coalition, og støttet av Davies. Bellona spilte en viktig rolle i gruppen, der øvrige deltakere var et knippe industriaktører og investeringsbanken Climate Change Capital.

Ideen fra CCS Leadership Coalition gikk ut på å øremerke en del av utslippskvotene i EUs kvotehandelssystem. I Europa må de som driver industri og kraftverk med store CO₂-utslipp betale for klimakvoter, og dette gir store inntekter til staten. En del av pengene måtte kunne brukes på de første store CO₂-håndteringsprosjektene – demonstrasjonsprosjektene.

Forslaget var upopulært, fordi det ville ta av penger som ellers ville gått til statskassa i EU-landene. Mange mislikte også at én type teknologi skulle få fordeler. Forslaget var imidlertid det eneste som både kunne gi nok midler og vedtas i løpet av 2008.

Sommeren 2008 var en lang, intens lobbysommer for Bellona og andre som jobbet for finansieringsforslaget, med møter i Paris, Brussel, Warszawa, Berlin, Bucuresti, København, Stockholm, Madrid, Lisboa og London. Aldri før har Bellona brukt så mye ressurser på dialog med myndigheter og politikere i EU-landene.

SVIMLENDE SUMMER

12. desember 2008 sitter Frankrikes president Sarkozy og gliser selvtilfreds ved siden av Kommisjonens president Barroso. De holder pressekonferanse for å fortelle at EU – under det franske formannskapets ledelse – har klart å enes om både en finanskriseplan og en ny energi- og klimapolitikk. Sarkozy kaller den nye klimapakken historisk. Samtidig forhandles det fortsatt på bakrommet.

Finansieringsforslaget var nesten i boks, men det lå an til at bare 200 millioner kvoter – betydelig mindre enn målet på 300 millioner – skulle settes av til CO₂-håndtering og enkelte former for fornybar energi. Noen minutter før møtets slutt fremmer tre land; Storbritannia, Tyskland og Italia, et forslag om å øke potten til 300 millioner. Ingen sier noe. Det går et par sekunder hvor alle titter på hverandre – og så er forslaget plutselig vedtatt.

– Summene man forpliktet seg til den dagen er enorme! Med en kvotepris på 15-20 euro vil 300 millioner kvoter gi godt mellom 35 og 50 milliarder norske kroner! Av dette vil brorparten gå til CO₂-håndtering, forteller Eivind Hoff, leder av Bellona Europa.

– I min tid i Bellona er denne seieren det største vi har opplevd! Det er sjelden man oppnår så konkrete og betydningsfulle resultater, sier den erfarne miljølobbyisten.

De øremerkede kvotemidlene (kalt NER300) vil gi en avgjørende starthjelp for storstilt CO₂-håndtering i Europa. Våren 2011 kom første runde med søknader inn til EU fra ulike renseprosjekter, og de første pengene skal etter planen betales ut i 2012.

– Vi var flere aktører som samarbeidet om dette løpet, så dette var ikke noe Bellona oppnådde alene, men i internasjonal politikk er det jo nettopp samarbeid som fører fram, sier Hoff.       

MØTEPLASS

Bellonas lokaler i Rue du Trône 61 brukes jevnlig til møter mellom ulike interesser i Brussel. Mange av møtene i EUs teknologiplattform for CO₂-håndtering (ZEP) holdes her. ZEP består av drøyt 40 selskaper, organisasjoner og forskningsinstitusjoner og er EU-systemets viktigste rådgiver innen fangst og lagring av CO₂.

Selv om rensing er et felles mål, er interessene sprikende: Noen – som Bellona – brenner for rensing og ønsker å få det på plass så raskt som mulig, mens andre – som kullselskapene som må være med og betale for rensingen – gjerne er mer motvillige og prøver å skyve investeringene foran seg.

En tidlig vårdag i 2011 er møterommet fullpakket av ZEP-folk. Noen i skjørt, de fleste i mørke dresser. Temaet er hvor man skal få penger fra for å betale for CO₂-håndtering i tida etter demonstrasjonsprogrammet. Fra et par energiselskapers hold blir det sagt at man fortsatt må bruke kvotesystemet, men Eivind Hoff viser til at det trengs langt større summer og tøffere virkemidler, rettet spesielt inn mot CO₂-håndtering, for å få innført teknologien i stort omfang.

For Bellona er dette opplagt, men spesielt kullselskapene vegrer seg for å forplikte seg til noe som helst. En av representantene fra tysk kullindustri sitter med armene i kors ved enden av bordet. Han har en anstrengt strek av et smil i ansiktet og rister sakte på hodet:

– Njaaa… Njooo… Ok, da! sier han og godtar Hoffs premisser.

Dermed kunne møtedeltakerne begynne å diskutere nye, mer konkrete tiltak. For å komme videre i møter som disse må man være i stand til å plukke resonnementer fra hverandre, og finne en kjerne av enighet som det kan bygges videre på. 

IKKE HAMRE LØS

Fagrådgiver for bioenergi, Tone Knudsen, er midlertidig i Brussel – som så mange andre i byen. Hun jobber vanligvis ved Bellonas kontor i Oslo, men er i Brussel for en periode på nærmere to år. Knudsen er nå nestleder i Bellona Europa, og hun representerer Bellona i EUs teknologiplattform for biodrivstoff. Som i ZEP finnes det også i denne teknologiplattformen mange meninger som er på kollisjonskurs.

– Bioenergi er et utfordrende felt å jobbe med. Ettersom enkelte former for produksjon av biomasse kan være direkte skadelig for miljøet eller stå i konflikt med matproduksjon, er det viktig å finne de gode, bærekraftige løsningene for å erstatte fossil energi, sier Knudsen.

Hun er samtidig opptatt av at det beste ikke må bli det godes fiende:

– Mye av bio-etanolen som produseres i dag er langt fra å være perfekt, ettersom den lages av for eksempel hvete, som kunne vært brukt til mat i stedet. Vi kan likevel ikke sitte og tvinne tomler helt til all bio-etanol lages av avfall og alger. Vi må begynne å skape et marked og en infrastruktur for bio-etanol nå.

– Hvis alle løsninger skal være helt perfekte kommer vi oss ikke videre. Vi må se på hva som fungerer i et større perspektiv, sier hun og legger til:

– Det gjelder for øvrig all politikk i EU. Man kan ikke bare hamre løs med sin egen sak når man skal lobbe for sine interesser. I EU-systemet må man bygge allianser og tenke helhetlig. Det beste er om du kommer til politikerne med den kompromissløsningen de trenger. Da oppnår du som regel mer enn om du bare står på ditt.        

SPYDSPISSEN

I teknologiplattformen for biodrivstoff har Bellona fått opprettet en egen arbeidsgruppe for marin biomasseproduksjon, som algedyrking. Alger tar ikke områder fra matproduksjon, de formerer seg raskt og kan gi store mengder energi på relativt kort tid.

Bellona tok også initiativ til en arbeidsgruppe som går under navnet Joint Taskforce. Den er et bindeledd mellom teknologiplattformene for biodrivstoff og CO₂-håndtering. Knudsen har gjort mye av jobben med å stable arbeidsgruppa på bena. Hun ivrer voldsomt for temaet som vil bli sentralt for gruppa, karbonnegativ energi:

– Kombinasjonen av bærekraftig biomasse og CO₂-håndtering åpner opp noen fantastiske muligheter, sier Knudsen og smiler.

– Planter og annen biomasse tar opp CO₂ mens de vokser, og hvis du bruker biomassen i kraftverk der CO₂-en fanges og lagres kan du lage karbonnegativ energi. Da går ikke utslippene bare ned til null, men i minus, for du fjerner CO₂ fra atmosfæren, sier hun og fortsetter:

– Dette er spydspissen av de klimaløsningene Bellona jobber med nå. Vi ønsker å skape arenaer der vi kan utvikle slike karbonnegative løsninger videre på et internasjonalt nivå.

Knudsen utgjør sekretariatet for Joint Taskforce sammen med kollega Jonas Helseth. Han har jobbet i Brussel i mange år, men er relativt fersk i Bellona Europa. Helseth ser på Bellonas posisjon i EU som unik:

– At en liten organisasjon som Bellona har klart å bygge seg opp slik, og at vi blir hørt – og til og med kontaktet i mange saker, er ganske utrolig. Det er helt spesielt, ikke bare for en norsk organisasjon, men for en liten organisasjon fra hvilket som helst land å ha så stor gjennomslagskraft, sier han.

Helseth mener det har avgjørende betydning at organisasjonen er så fleksibel og at man samarbeider med forskningsmiljøer og industri.

– Vi ser etter løsninger der andre ser problemer. Dessuten tør vi å snakke med aktører som vi ikke nødvendigvis liker. Det må vi gjøre hvis vi skal ha oversikt over hvor utfordringene ligger og hvor det er mulig å få gjennomslag. Vi kan ikke argumentere med følelser. Vi må kunne fakta.

KAN BITE

For Bellona er EU den viktigste arenaen for utvikling av politikk og regelverk for beskyttelse av miljøet.

– Sammenlignet med andre deler av verden er EU på mange måter progressiv i klimapolitikken, og uten EU får vi ikke på plass en internasjonal klimapolitikk. Det er ganske åpenbart, sier Helseth.

Kollega Paal Frisvold tennes av tematikken og i iveren begynner han å gestikulere før han får åpnet munnen.

– EU har tenner! EU er den eneste internasjonale organisasjonen som har en overnasjonal dimensjon som kan sørge for at hvert land gjennomfører lovgivningen man bestemmer seg for. Når Japan og Canada ikke innfrir forpliktelsene sine i Kyoto-protokollen, skjer det ingenting. Ingen straffes. EU, derimot, har sanksjonsmuligheter. Dermed gjennomføres politikken i større grad, sier Frisvold og blir fulgt opp av Tone Knudsen:

– Ja, for miljøet er det som skjer i EU utrolig viktig. Vi er nødt til å være her og gjøre alt vi kan for å være både vaktbikkje og en konstruktiv pådriver. På mange områder setter dessuten EU standarder som kopieres i andre deler av verden, så gjennom å påvirke EU kan vi også påvirke resten av verden.

Artikkelen er hentet fra Bellonas jubileumsmagasin 2011.