Skitten historie, rent håp

Lufta ligger stille, som et grått lokk over Murmansk by. Den åpenbare luftforurensingen var imidlertid ikke det som trakk Bellona til byen tidlig på 90-tallet. Her på Kola-halvøya, rett ved Norges grense, skjulte det seg verre ting. Murmansk var i sin tid hovedsete for den sovjetiske atomubåt-flåten, som produserte mengder av radioaktivt avfall.

En lemfeldig behandling av det radioaktive avfallet fra ubåtene utgjorde – og utgjør fortsatt – en stor miljøtrussel i Russland. I Sovjet-tida ble sannheten om alle de gamle tønnene med farlig atomavfall holdt hemmelig. Ingen skulle få vite om den radioaktive trusselen. Å sette søkelys på den elendige håndteringen av problemene og faren for lekkasjer, ble første punkt på agendaen for Bellona i Murmansk.

AVSLØRINGEN

Andrej Zolotkov, som leder Bellonas Murmansk- kontor i dag, var varsleren som fortalte åpent om Sovjets dumping av atomavfall rett isjøen. Han hadde selv jobbet som kjemiker på atom-isbrytere og andre skip. Der hadde han med egne øyne sett hva som gikk til bunns i Barentshavet; tønne på tønne med radioaktivt avfall og reaktorer med brukt atombrensel.

I en rapport fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA het det pussig nok at Sovjetunionen «ikke hadde dumpet, ikke dumpet, og ikke hadde planer om å dumpe» radioaktivt avfall.

– Jeg visste jo meget vel at vi hadde dumpet både flytende og fast radioaktivt avfall, i både Barentshavet og Karahavet, sier Zolotkov.

Han bestemte seg for å gå ut offentlig med det han visste.

Zolotkov var på det tidspunktet, i 1991, et valgt medlem av Supreme Sovjet, som tilsvarer dagens Duma. Han kunne dermed forholdsvis trygt avsløre Sovjetstatens synder. Zolotkov ble rikskjendis i Russland da han avdekket de mørke hemmelighetene.

TIKKENDE BOMBE

Inne på Zolotkovs stampub Churchill er det godt og varmt. Han tenner seg enda en sigarett og forteller om alt Bellona Murmansk har vært opptatt av siden starten i 1994.

Atomlagringsbåten Lepse har vært en hodepine fra dag én. Skipet er lastet til randen med 639 brukte brenselsstaver fra utrangerte atomisbrytere. Mange av de radioaktive stavene er skadet og lagret under elendige forhold. Brenslet er tildels kilt fast og svært vanskelig å ta ut.

Båten ligger fortsatt fortøyd, fire kilometer fra sentrum i Murmansk by. Faren for lekkasjer er overhengende. Enda større fare utgjør det største lageret for radioaktivt søppel i Europa, som ligger i Andrejeva-bukta, 100 km fra Murmanskog bare 45 km fra den norske grensa. Der ligger stavene og murrer i det som skulle være et midlertidig anlegg, bygget i 1983. De ligger der fortsatt, som et Tsjernobyl i sakte kino.

Det var i forbindelse med Bellonas rapport i 1996, «The Russian Northern Fleet: Sources of Radioactive Contamination», om blant annet strålingsfaren fra Andrejeva, at Bellonas Aleksandr Nikitin, tidligere ubåtoffiser og sikkerhetsinspektør, ble arrestert av det russiske sikkerhetspolitiet og siktet for spionasje. Han ble ikke endelig frikjent før i 2000.

Historien Nikitin var med på å avsløre var at rundt 150 utrangerte atomubåter lå og rustet bort i flere nordrussiske havner, med det brukte og fortsatt høyt radioaktive atombrenselet om bord. Den skremmende lasten ville snart ende på havets bunn, hvis ikke noe skjedde.

Atomlagringsproblemene er blitt internasjonalt kjent gjennom Bellonas til sammen fem rapporter om atomtrusselen i Nord-Russland. I dem har Bellona lansert en rekke forslag til løsninger. Det internasjonale samfunn har påtatt seg å bidra med finansiering og russerne har kommet med løfter om å rydde opp. Selv om mye gjenstår har Bellona-kontorets langvarige arbeid båret frukt; russerne har destruert flere av ubåtene og tatt hånd om atomavfallet.

KLIMA TAR OVER

Gradestokken beveger seg sjelden over -25 i en vinterkald Murmansk-by. Oftest ligger den under -30. Fuktigheten i nesa fryser til is på et øyeblikk og det er tungt å puste, mens sola skinner fra skyfri himmel. På bussterminalen midt i byen venter Zolotkov på sin kollega Nina Lesikhina. Sommer og sol virker veldig langt unna nå, selv om sommeren 2010 er vanskelig å glemme.

I Russlands mer sentrale deler viste gradestokken i ukesvis over 40 varmegrader, og landet ble herjet av et utall skogbranner. Avlinger tørket ut eller brant opp. Dødsraten steg med over 25 prosent i Russland i august. Så mange som 56.000 mennesker skal ha mistet livet som følge av hetebølgen. De som ikke døde direkte av overoppheting, druknet i forsøket på å avkjøle seg eller ble forgiftet etter å ha pustet inn røyk fra alle brannene.

Selv om det er vanskelig å bevise en direkte sammenheng, tyder mye på at hetebølgen over landet var et av mange tegn på et generelt varmere klima på kloden.

I Bellona Murmansk har klimatrusselen nå for alvor tatt over for atomtrusselen som førende for arbeidet.

Nina Lesikhina dukker opp i sin grønne parkas, med fuskepelshetta trukket godt rundt ørene. Hun brukte ungdomstiden sin i Murmansk Natur og Ungdom, og utdannet seg innen økologi og økonomi, før hun begynte å jobbe dag og natt i Bellona.

Om bord i bussen, som kjører på en nesten nedsnødd grusvei gjennom ødemarka, utdyper Lesikhina det hun kaller et paradigmeskifte i Murmansk-kontorets arbeid. De konsentrerer seg nå om fire hovedområder som alle er klimarelatert. De jobber for å redusere CO2-utslipp, for å promotere fornybar energi og CO2-håndtering, og for å forhindre oljeproduksjon i arktiske strøk.

FOLKEMØTE OM GASS

Vi er på vei mot Teriberka, et bittelite sted 125 km vest for Murmansk, ved kysten av Kolahalvøya. Planen er å føre gassen fra Shtokman- feltet i land her – en gang i framtida. Fra Shtokman-feltet planlegger russiske Gazprom, sammen med Statoil og franske Total å utvinne gigantiske mengder med gass og gasskondensat, noe som vil medføre utslipp av ufattelig store mengder klimagasser. Beregninger viser at CO2-utslipp herfra kan tilsvare en sjettedel av de globale utslippene.

På høringsmøtet i Teriberka skal miljøkonsekvensene av installasjonene på land presenteres for lokalbefolkningen, og Bellona Murmansk er invitert.

Representantene fra Shtokman Development legger fram sine omfattende planer lavmælt og med stort alvor. Et hundretalls innbyggere er møtt opp og følger nøye med. Først i den siste timen er det åpnet for spørsmål og diskusjon.

Lesikhina reiser seg og spør hvorfor beregningene for CO2-utslipp ikke ble presentert, når tallene faktisk finnes? Shtokman Development har i tidligere møter med Bellona opplyst at hele prosjektet vil medføre utslipp på 2,6 millioner tonn CO2. Til sammenligning var russiske utslipp i 2008 totalt 1,6 millioner tonn CO2.

Svaret Nina får er at CO2-utslipp ikke er en del av den russiske forurensningslovgivningen, og at det derfor ikke er relevant. Nina sukker etter møtet og sier:

– Informasjonen som ble gitt om miljøkonsekvenser var så grunn og ufullstendig at det er umulig for folk å forstå de alvorlige konsekvensene.

RENERE FRAMTID

Bellona Murmansks innsats i klimakampen innebærer et skarpt fokus på fornybare energikilder. Lesikhina og yngstemann på kontoret, Jury Sergeev, jobber ut fra muligheter som er formulert i en rapport fra 2007, «Prospects for Development of Non-Traditional and Renewable Energy on the Kola Peninsula».

Forskningsrapporten er utarbeidet i samarbeid med Kola Science Center og kalles bare «The Bible» på kontoret. Studien viser at regionen har et stort potensial for vind-, vann- og bølgekraft. Vindressursene, som er på enorme 360 TWh årlig, er blant Europas aller beste. Norges totalforbruk av elektrisitet er til sammenligning på rundt 120 TWh årlig.

60 prosent av energiforsyningen i Murmansk kommer fra atomkraftverket på Kola-halvøya. Det ble bygget på begynnelsen av 70-tallet og regnes som et av de skrøpeligste i hele Europa. Felles for de fire reaktorene er at de mangler en sikkerhetsinneslutning. Sikring – eller aller helst stengning – av atomkraftverket på Kola har vært en av hovedoppgavene for Bellona Murmansk.

En tykk betongvegg rundt reaktorene kan hindre radioaktivitet å spre seg i tilfelle en eksplosjon. Hvis Fukushima-reaktorene i Japan hadde manglet slik inneslutning, hadde ulykken etter tsunamien i mars 2011 blitt mye verre.

De fornybare energiressursene på Kola kan erstatte hele atomkraftverket. Å informere politikere, bedrifter og folk flest om mulighetene som ligger i fornybar energi er nå en sentral oppgave for Bellona Murmansk.

Bellonas Sergeev jobber for å øke interessen for fornybar energi. Han underviser og holder foredrag om bølger og vind. Våren 2011 er han i gang med et nytt prosjekt for å spre kunnskap og å få folk til å tenke ut løsninger selv. Han fikk en idé om å utlyse en konkurranse om hvem som kunne lage det beste datatspillet om energiløsninger i Russland. Han søkte prosjektstøtte og fikk det. Premien er en iPad, og vinner-spillet skal lanseres i løpet av 2011.

OPTIMISME

Informasjon er en viktig del av arbeidet i Bellona Murmansk, og hovedperson her er den fjerde medarbeideren, Anna Kireeva. Hun har ni års fartstid i Bellona og er Murmanskkontorets skribent på nettsiden bellona.ru. Kireeva smiler mens hun engasjert legger ut om den økte folkelige interessen for miljøsaker som hun opplever i Murmansk. Hun vil gjøre noe morsomt for å få mer oppmerksomhet om miljøsaker, og spesielt atomtrusselen.

For eksempel arrangerte hun rockefestival i Murmansk i forbindelse med minnemarkeringen etter Tsjernobyl-ulykken for 25 år siden.

Opp gjennom årene har de ansatte i Bellona Murmansk, i samarbeid med hovedkontoret i Oslo, gjort en helhjertet innsats for å løse atomavfallsproblemene i Andrejeva-bukta. G8-landene ble allerede i 2003 enige om å støtte Russland økonomisk i den kompliserte oppgaven det er å flytte atomavfallet på Lepse og i Andrejeva til et trygt sted – i den grad noe sted er trygt for radioaktivt atomavfall.

 I Italia er skipet Rossita blitt spesialdesignet for å frakte beholdere med brukt atombrensel på en forsvarlig måte. Planen er at det skal kunne transportere brukt brensel fra blant annet Andrejeva-bukta. Da er man kommet enda et skritt videre.

Murmansk er ikke lenger så full av atomavfall som den en gang var. Det meste ligger til rette for at Kola-halvøya nå kan fylles opp med ren, fornybar energi. Med vindkraft, bølgekraft og vannkraft kan Murmansk bli en del av løsningen – i stedet for å være en del av problemet.

Artikkelen er hentet fra Bellonas jubileumsmagasin 2011.